Gå til hovedinnhold

Dagene som forsvant





Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden. En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør. 


I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning. En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg. 


Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, alene. 


Disse dagene som bare forsvinner setter sine spor. Det er spesielt disse dagene som tar fra meg håpet. Som gjør meg redd. Redd for hva neste dag vil bringe. Redd for når neste døgn på mørkt rom kommer. 


Heldigvis er ikke alle dagene slik. Heldigvis er det dager der jeg er ute av sengen og behovet for hvile er mindre. Heldigvis er det dager der hodepinen er mildere og jeg får bruke tid sammen med familien, venner og ting som gjør meg godt. 


4 år, snart 1500 dager. Dager som har vært så annerledes enn før den kroniske hodepinen og migrenen. Dager som jeg har mistet og dager hvor jeg har mistet meg selv. 


I dagene, ukene, månedene og årene fremover skal jeg prøve å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig på tross av smertene og med smertene. Sorgen over dagene som kom, gikk og forsvant, vil være der. Men, det vil også være dager der jeg kjenner på håp, glede og takknemlighet. Livet er slik. Både og. Sorg og glede. Håp og håpløshet. Mot og motløshet. Frykt og fryktløshet. Heldigvis. 


💚lig hilsen Therese 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt