Gå til hovedinnhold

Om de vanskelige følelsene og tankene




Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt. Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene? 


Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og. 

De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det? 


De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb. Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt til å innse mine begrensninger. I oppstarten av fulltidssykemeldingen tenkte jeg kun på når jeg skulle tilbake på jobb igjen. Dette kunne ikke være mitt liv, jeg skulle jo tilbake igjen? Tilbake til meg selv og tilbake til den hverdagen som jeg savnet. 

Det ble aldri slik. Jeg kom aldri tilbake hverken til meg selv eller tilbake til jobb. 

For sykemeldingsperioden ble forlenget, etterhvert gikk jeg over i avklaring og så endte det med uføretrygd. 

Og et sted midt i alt dette bestemte jeg meg for å begynne å skrive om mine opplevelser. Fortelle om hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg skrev og fortalte for min egen del. Fordi at jeg innså at jeg var lei av å holde alle tanker for meg selv. Lei av å prøve å skjule hvor vondt jeg hadde det. For, jeg brukte så mye energi på å holde alt inni meg, at jeg til slutt stengte meg inne og ville helst ikke snakke med noen. Jeg var redd for å gå ut i tilfelle jeg skulle måtte forklare noen hvorfor jeg ikke var på jobb. Om jeg fortalte om hvordan jeg egentlig hadde det var jeg redd for å bli sett på som masete eller en som klager og overreagerer. 

Jeg var redd for at jeg ikke passet inn i bildet som andre hadde om hvordan en syk person skulle oppføre seg eller se ut. Jeg veide hvert ord og brukte mye unødvendig energi på dette. 


Men, så begynte jeg å skrive. Først og fremst for meg min egen del, men også for at de rundt meg skulle få et innblikk i hvordan jeg hadde det. 

For, jeg lever med usynlige smerter. Ingen kan se det på meg (bortsett fra de som står meg nærmest) og ingen kan vite hvordan jeg har det om jeg ikke forteller om det. 

Min erfaring er at det å fortelle andre om hvordan hverdagene og livet mitt er, hjelper meg slik at jeg kjenner meg mindre alene. 

Det er jeg som bærer smertene, tankene og følelsene som hører med. Men, det er lettere når jeg ikke går med de alene.

De fysiske smertene, hodepinen og migrenen, er èn del av bildet. En annen del er tankene og følelsene knyttet til smertene. Og, jo lenger tid jeg har levd med smertene, jo mer tydelige blir alle de vanskelige tankene og følelsene: 

  • følelsen av å bære alt alene, 
  • følelsen av å bli overlatt til seg selv, 
  • følelsen av håpløshet og motløshet, 
  • følelsen av å ha mistet seg selv, 
  • følelsen av å stå utenfor, 
  • følelsen av den overveldende sorgen. 

For meg går disse følelsene i bølger. De er nærmere og vondere noen dager og fjernere og mindre tilstede andre dager. 

Men, jeg er kommet der nå, at jeg kan si at jeg aksepterer at livet mitt er slik det er. Jeg aksepterer at jeg i perioder kjenner på sorg, ensomhet eller håpløshet. Dette er ikke farlige følelser. De er naturlige, som en følge av situasjonen jeg er i. Jeg aksepterer at de vanskelige tankene og følelsene kommer og går fordi at erfaringene mine har vist meg at de ikke blir værende for alltid. Jeg har lært at det er helt greit å være trist, lei, frustrert og sint. Og for meg er det godt å skrive om disse vanskelige tankene og følelsene. Jeg får det ut av systemet og blir ikke sittende alene og dvele ved de. Jeg slipper å bære de alene. 


Så, om du hadde spurt meg i dag « hvordan har du det?», ville jeg nok ha svart noe annet enn «joda, det går greit». 

Jeg ville sagt at akkurat i dag har jeg en vanskelig dag. I dag er jeg egentlig litt lei meg. I dag kjenner jeg på sorgen over alt jeg mister på grunn av hodepinen og migrenen. I dag er det vanskelig å holde motet oppe, i dag er håpet litt lite. I dag er det vanskelig å bære alt dette selv. I dag kjennes det tungt. 

I dag kjenner jeg på følelsen av å ha blitt overlatt til meg selv. Jeg kjenner på ensomheten som følger med når jeg lever slik jeg gjør. Og, i dag er jeg rett og slett lei av hodepinen. Lei av alt det den fører med seg, lei av at den påvirker og styrer så mye av livet mitt. Rett og slett dritt lei! 


💚lig hilsen Therese 



Kommentarer

  1. Kjære Therese! Jeg håper snart jeg treffer deg rundt Mosvannet! Så kan vi prate! Tenker på deg! Stor klem!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a