Gå til hovedinnhold

En oppdatering etter oppstart av Emgality






Ok. Så er jeg i gang med migreneforebyggende medisiner, Emgality. Jeg satt sprøyte nummer 3 i begynnelsen av september. Det er nok for tidlig å konkludere med noe, men jeg vil skrive noe om erfaringene mine så langt. 


Først og fremst er Emgality en migreneforebyggende medisin. Min utfordring er at jeg har to typer hodepiner. Jeg har kronisk migrene, men jeg har også kronisk hodepine. Jeg har enda ikke opplevd en hodepinefri dag de siste 4 årene. Det var heller ikke forventet at Emgality skulle ha noen effekt på den kroniske hodepinen. 


Emgality skulle gi få bivirkninger. Men, jeg er plaget av èn bivirkning, kløe og utslett. Beskjeden fra nevrologen er at dette skal gå over. For å holde ut med kløen går jeg på 3 allergitabletter daglig, men allikevel klør jeg og har utslett over hele kroppen. Nevrologen skal gjøre en ny vurdering i oktober, om kløen enda er der, må jeg bytte til en annen medisin. Så, foreløpig må jeg holde ut med kløen og utslettet. 


Så, til effekten av Emgality så langt. Jeg kan si at jeg har hatt færre migreneanfall siden oppstart og at noen av migreneanfallene har vært mildere. 


Jeg sier til meg selv at jeg må være fornøyd. At denne medisinen er den eneste som så langt har hatt noen effekt, selv om effekten ikke er livsforvandlende (enda). 

Og jeg vet jo at Emgality ikke har effekt på den kroniske hodepinen, men et sted inni meg hadde jeg nok håpet at denne medisinen skulle ta bort alt! 


Så, jeg fortsetter å vente. Tålmodig. 


💚lig hilsen Therese 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a