Gå til hovedinnhold

Tålmodighet




Jeg burde bli vant til det nå. Vant til å vente. Vant til å vente tålmodig. Vant til å starte på nye medisiner for så å vente og se om de har effekt. Egentlig burde jeg ikke bli overrasket over mine egne følelser slik de er nå. Jeg har jo vært gjennom dette så mange ganger før. Men, til tross for at jeg har vært gjennom dette før så blir jeg ikke helt vant til det. 

De siste årene har jeg prøvd ut mange ulike medisiner. Noen har jeg måttet vente lenger på å få starte med enn andre. Hver gang jeg har startet med en ny medisin har jeg kjent på en lettelse over å endelig å få prøve noe nytt som kanskje kan ha effekt. Forventningene har vært høye. Beskjeden fra lege eller behandler har vært at jeg må være tålmodig. I oppstarten, de første ukene, sa jeg til meg selv at jeg ikke måtte ha så store forventninger (mens jeg innerst inne hadde veldig stor tro på at dette skulle funke!). Så passerte de første ukene uten at medisinene hadde hatt noen effekt. I denne fasen var det vanskelig å holde motet og håpet oppe. Noen medisiner måtte jeg gå på i lang tid før lege eller behandler kunne konkludere med at de ikke hadde effekt og at vi måtte videre til neste medisin. Andre medisiner har jeg gått på i en kort periode før det ble besluttet at jeg skulle slutte med denne. Ved alle medisinene har det vært en opptrappingsperiode og en nedptrappingsperiode. Det har vært bivirkninger som har hatt negativ innvirkning på både den fysiske og psykiske helsen min. Det har vært skuffelse på skuffelse. Ikke minst, frustrerende å se at ved hver medisin som ble avsluttet, så nærmet vi oss slutten av listen. For hva når alt av tilgjengelige medisiner er utprøvd, hva skjer da?

Og nå er jeg her. På slutten av listen. Jeg har prøvd alle medisinene som måtte prøves før jeg endelig fikk prøve noen medisiner som faktisk skal ha direkte effekt på hodepinen og migrenen. Jeg er på slutten av listen. Nå har jeg startet opp med Emgality. Endelig! 16 dager er gått siden jeg satt de to første sprøytene. Jeg har nå vært igjennom de første to ukene. Jeg har hatt store forventninger og kjent på en stor lettelse over å være igang med ny behandling. I disse to ukene har jeg sagt til meg selv at jeg må være tålmodig, men inni meg har jeg hatt en stor tro på at dette skal funke. Men, i dag er jeg her igjen, jeg kjenner på at det er vanskelig å holde motet oppe, vanskelig å vente tålmodig og vanskelig å fremdeles holde fast ved håpet. Tanken slår meg, hva om dette ikke funker? Og tanken på at jeg er på slutten av medisinlisten er skremmende. Jeg er redd for å håpe for mye, for så å bli skuffet igjen. Redd for at det aldri vil bli bedre. Redd for at hodepinen og migrenen alltid vil være en del av livet mitt. Midt i alt dette tenker jeg at tross alle bekymringene, tankene og bivirkningene så ville jeg ha gjort det samme igjen om jeg måtte. Når jeg lever slik som jeg lever med kronisk hodepine og migrene føler jeg meg ofte maktesløs. Når jeg starter med nye medisiner kjennes det godt å endelig kunne gjøre noe. 

Så, da er jeg her igjen, og enda en gang forsøker jeg å motivere meg selv til å holde fast ved håpet. Til å ikke gi opp. Til å vente tålmodig. Jeg burde bli vant til det nå. Vant til å vente. Men, det er jeg ikke. 

💚lig hilsen Therese





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a