Gå til hovedinnhold

Om å leve på tross av

 



Jeg lærer å leve på tross av kroniske smerter. 

Leve på tross av drømmer som ble knust. 

Leve på tross av livet som er satt på vent, 

og leve på tross av håpløsheten som tar tak. 

Leve på tross av et liv snudd på hodet, 

en annerledes hverdag uten jobb.

Leve på tross av planer som blir avlyst på grunn av hodepine og migreneanfall. 

Leve på tross av alle de medisinene som ikke har hatt effekt. 

Leve på tross av skuffelsen av å ikke lenger være den jeg var. 

Leve på tross av at livet ble annerledes enn jeg hadde tenkt. 

Leve på tross av følelsen av å ikke strekke til. 

Leve på tross av sykdommen som tar fra meg så mye.

Leve på tross av sorgen over alt jeg mister. 


Jeg smiler på tross av at dagen ble annerledes enn jeg hadde tenkt. 

Jeg smiler på tross av smertene som preger hver dag. 

Jeg smiler på tross av utmattelsen som ofte følger med. 

Jeg smiler på tross av at håpet om å bli frisk noen ganger virker så fjernt. 


Jeg kler meg i fargerike klær og kjoler på tross av at jeg ender opp i sengen for en hvil. 

Jeg prioriterer et treff med venner på tross av at det kan føre til mer smerter. 

Jeg syr på symaskinen min på tross av smerter. 

Jeg ler på tross av, og noen ganger ler jeg og gråter samtidig. 


Jeg lever på tross av, jeg smiler på tross av og jeg ler på tross av. Livet er både og. Det handler om å finne sin egen måte å leve med smertene. 


💚lig hilsen Therese 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a