Gå til hovedinnhold

Migrenen tar ikke ferie





Det er sommer. Du har satt en dato for feriestart. Når du tenker på ferien som ligger foran er det med blandede følelser. Du gruer deg fordi at du vet at migrenen er uforutsigbar og du aldri vet når migreneanfallet kommer. Du lurer på hvordan dagene med  ferie vil bli. Du håper og ber om at migrenen ikke skal ødelegge for dager sammen med familien på hytta. Ferien nærmer seg. Du planlegger pakking og ordner med det som skal ordnes i hus og hage før avreise og ferien kan starte. Du er etterhvert klar. Dagen for feriestart er her. Familien er klar. Alt er klart. Så, plutselig kommer migrenen som lyn fra klar himmel. Du må legge deg ned på mørkt rom. Du tenker at det kanskje går fort over denne gangen. Det må det jo gjøre. Ferien skal jo starte. Hele familien står klare for reise på hytta.
Migrenen tvinger deg ned i sengen. Du legger deg ned og vrir deg i smerter. Du ser på alt som er pakket og klart. Det eneste du tenker på er at nå må du skyndte deg og komme fort gjennom dette migreneanfallet. Du tenker på mann og barn som er klare til avreise. Du har ikke tid til dette. Du får dårlig samvittighet selv om du innerst inne vet at du ikke kan gjøre noe fra eller til. Migrenen lever sitt eget liv og den tar ikke hensyn til at du og familien skal starte ferien.
Du blir lei deg. Du blir sint på migrenen. Du klarer ikke å la være å tenke på livet slik det var før den kroniske migrenen. Den gang da tanken på å reise på ferie var bekymringsløs og fylt av glede på det som ligger foran. Migrenen har ødelagt dette. Migrenen er alltid med og ferie er intet unntak. Du tenker at det hadde vært deilig å kjøre avgårde og vinke farvel til migrenen. Kjøre avgårde og vite at migrenen ligger igjen hjemme mens du nyter gode sommerdager sammen med familien.

Dette var starten på ferien vår. I går skulle vi reist avgårde til hytta på dagen. Alle glade og fornøyde. Istedenfor ble det avreise sent på natten da de verste smertene var over. Kroppen full av migrenemedisiner og en biltur preget av smerter. Slik er livet med kronisk migrene. Og slik er livet når migrenen ikke tar ferie.
Men, heldigvis midt i alt dette, klarer jeg ikke å la være å håpe på bedre dager. Og selv om dette var starten på ferien, har jeg fortsatt tro på gode øyeblikk og fine sommerdager sammen med familie og venner. Migrenen og hodepinen tar fra meg mye, men den har enda ikke klart å ta fra meg håpet.
(Bilde fra Hodepine Norge)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a