Gå til hovedinnhold

Det går over (men ikke for alle)







Dette innlegget er til alle oss som lever med kroniske smerter. Til de av oss som gjennom koronatiden har følt oss mindre alene om knuste drømmer og et hverdagsliv som ikke lenger kan planlegges. Vi som før koronakrisen fikk hverdagen vår snudd på hodet og som har kjent på en ensomhet ved å stå utfor arbeidslivet og livet generelt. Vi som har kjent på nederlag ved at det vi hadde planlagt både for dagen, de neste dagene eller framtiden, ikke lar seg gjøre på grunn av kroniske smerter. Vi kjente oss kanskje mer forstått og mindre alene nå som alle andre rundt oss var satt i en lignende situasjon. Hjemmekontor, hjemmeskole og alle aktiviteter, sosiale treff, ferier og klemmer ble satt på vent. Og det er jo nettopp det, at det er satt på vent, for vi vet at koronaen går over, men for noen av oss vil ting forbli det samme. Vi vil fremdeles leve i uvisshet på hvor lenge smertene vil vare og vi vil fortsatt måtte forholde oss til at det vi planlegger ofte ikke går slik som vi hadde tenkt. Så, det går over, men ikke for alle, alt blir bra, men ikke for alle. Samfunnet åpnes gradvis opp igjen. Og dette gjør oss glad. Vi er glade på barnas vegne, for at de får gå tilbake i barnehage og på skolen igjen. Vi er glade på vegne av de som har en jobb, og som etterhvert skal gå fra hjemmekontor tilbake til jobben. Alt blir bra igjen. Men, samtidig kan vi kjenne på en frustrasjon, for hva skal vi tilbake til?

Det er viktig å huske på at vi ikke er alene. Jeg er ikke alene. Og du er ikke alene. Vi er flere som lever med kroniske smerter. Smertene er en side av sykdomsbildet. En annen side er tankene og følelsene våre midt i alt dette. I denne tiden kan vi kjenne på glede ved at samfunnet gradvis åpnes opp igjen, men vi har også lov til å kjenne på sorgen over det som ikke går over. Sorgen over at vi må leve med smertene, sorgen over livet som ikke ble som vi hadde tenkt. Sorgen over det som vi har mistet. Vi kan kjenne på håp i forhold til at samfunnet går mer tilbake til normalen, samtidig som vi kan kjenne på håpløshet i forhold til egen situasjon og helse. Den siste tiden har vist oss at det er menneskelig å kjenne seg oppgitt når livene styres av koronaen og koronatiltak. De fleste mennesker får en reaksjon på et eller annet vis når livet blir satt på vent. Når vi lever med kroniske smerter kan vi kjenne på frustrasjon over at vi selv ikke kan leve livet slik vi ville om vi bare hadde vært kvitt smertene. Hverdagen vår kontrolleres av graden av smerter, og dette legger føringer for hva vi kan gjøre eller ikke gjøre. Dessverre kommer det ingen bruksanvisning sammen med de kroniske smertene og det er ingen fasit på hvordan vi kan få et best mulig liv tross smerter. For min egen del velger jeg å være åpen om livet slik det er. Og jeg velger derfor å si at akkurat nå er det vanskelig. Og akkurat nå kjenner jeg meg utenfor, igjen. Nå som samfunnet gradvis åpnes opp igjen, står jeg uten noe å vende tilbake til. Og savnet etter jobben som jeg hadde blir stort.

Så, når alt blir bra igjen er vi fortsatt en gjeng som står på samme sted. Men, heldigvis står det der, dette håpet som noen ganger kan virke så lite. Håpet om at smertene en dag skal ta slutt, håpet om bedre dager eller håpet om at vi en gang lærer å akseptere livet slik det er nå. Det er utfordrende å lære å akseptere situasjonen, samtidig som vi holder fast på håpet om bedre dager.
Vi klamrer oss til setningen " det går over" (det må det jo gjøre en gang?). For min egen del er svaret på spørsmålet "hva skal jeg tilbake til?", at det nå er på tide å finne nye drømmer, en ny retning. For selv om de planene og drømmene jeg hadde en gang, er knust, vet jeg at det finnes noe annet for meg, nye drømmer som skal bli virkelighet. Alt blir bra igjen, med eller uten smertene.


💚lig hilsen Therese


(Bildet er lånt fra @kronisk.migrenehumor)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a