Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2019

Et døgn på mørkt rom

Jeg har ok-hodepinedager, mindre-ok-hodepinedager og ikke-ok-hodepinedager.  Nå har jeg akkurat kommet opp fra det mørke rommet der jeg har ligget i over et døgn i strekk. Disse dagene er for meg de verste, og er ikke-ok-hodepinedager.  Når migreneanfallet kommer er det bare å legge seg ned og vente til det går over. En ting er smertene i løpet av det siste døgnet, en annen ting er alle de tankene som kommer som følge av å ligge i mørket. Jeg kjenner på ensomhet og fortvilelse over at livet utfor går sin gang, mens jeg ligger her og venter på at smertene og dagen skal gå forbi. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe eller å holde seg positiv når dette står på. Jeg klarer ikke å slippe den dårlige samvittigheten.  For når jeg ligger slik et helt døgn går jeg glipp av tid sammen med familien og det gjør meg trist.  Hver minste lysstripe som slipper inn i rommet og hver minste lyd forsterker smerten. Så der ligger jeg i mørket og dekker over øynene, og med headsett på øren

Jeg velger HÅP

Den siste uken har vært noe utenom det vanlige for meg. Jeg valgte å la meg intervjue av KK.no, og det ble publisert en artikkel om livet mitt og om å leve med kronisk hodepine og migrene. Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet måtte jeg tenke over det. Tanken på at en annen skulle skrive om en hverdag som ikke er slik jeg skulle ønske den var, var skummel. Men, som det er nevnt i artikkelen er det  800 000 nordmenn som lever med kronisk og usynlig sykdom, og jeg valgte derfor å fortelle om min hverdag.  For vi er ikke alene! Vi er flere som lever i en «smerteboble», og ved å sette ord på hvordan dette oppleves, kan det kanskje være lettere for andre å forstå noe av hverdagen vår.  Selv finner jeg håp, trøst og oppmuntring i å lese om andre som er i en lignende situasjon som meg. Responsen på artikkelen har vært overveldende. Gode ord og oppmuntringer fra både kjente og ukjente. Mange har tatt kontakt og delt sin historie og sine erfaringer- og dette setter jeg

Mens jeg venter på et mirakel

Mens jeg venter på et mirakel Det har vært en stille start på høsten for min del. Denne høsten skulle være starten på noe nytt og første steg tilbake til den «vanlige» hverdagen. Det ble aldri slik. Det ble heller stille og trist.  I løpet av sommerferien gledet jeg meg til å skulle ta fatt på 10 % arbeid. Jeg startet opp, og det var godt å være tilbake sammen med kollegaer i en jobb som jeg er så glad i.   Men, så ble det tydelig at hodepinen og migrenen ikke var klar for å starte i jobb. Alt ble forverret, og etter noen uker måtte jeg innse at slik det er nå kan jeg ikke være i jobb.  Jeg ble sittende igjen frustrert, sint, lei og så ble det stille.  De tre siste årene har motivasjonen min vært å lete etter en ny behandling, en ny medisin, et eller annet som kunne hjelpe meg å bli bedre. Så, når det meste er prøvd, og uten noe bedring, hva gjør jeg nå mens jeg venter på et mirakel? Jeg nekter å gi slipp på håpet og drømmen om at dette skal gå over. Men, hvordan skal jeg e