Gå til hovedinnhold

Hvorfor starter jeg med blogging?



Jeg har et behov for å dele livet slik det er, midt i stormen, på de verste dagene. Jeg vil forsøke å sette ord på hvordan det er for meg når livet settes på vent pga smerter. Jeg deler mest av alt for min egen del, fordi at jeg trenger å være ærlig på livet slik det er nå. Tidligere i livet har det vært lettere å dele noe når en først er kommet gjennom det vanskelige. Men, nå velger jeg å dele, her og nå, og ikke etter at alt er ordnet seg. Mitt håp er at jeg en gang vil se tilbake på disse innleggene og se at det da er flere av de beste dagene, enn de verste. Og kanskje vil andre, som er i lignende situasjon, finne trøst i at de ikke står alene?

Min kamp i hverdagen er den kroniske hodepinen og migrenen. Kampen er de daglige og vedvarende smertene som står i veien for alt det som jeg gjerne skulle ha gjort. At arbeidslivet er satt på vent er vanskelig. Men, det som er mest sårt, er den påvirkningen min helsesituasjon har på hverdagslivet og familielivet. Fra å kunne delta på alt som en normalt deltar på i en familie, er jeg satt i en situasjon der smertene styrer hva jeg kan, eller ikke kan bli med på. Dette er min største sorg. Og dette er grunnen til at jeg skulle ønske at alt var annerledes. Dette er det vanskelig å leve med. 

Jeg jobber stadig med å akseptere situasjonen slik den er, og jeg har lært at det å akseptere at det er slik nå, ikke betyr at det alltid må være slik. Så bloggene mine vil bestå av håp, glede, frustrasjon og fortvilelse. Dager med gode øyeblikk og dager med mindre gode øyeblikk. Rett og slett, livet slik det er. 

Denne bloggen blir min dagbok. Her vil jeg sette ord på både det vanskelige og gode. Innledningsvis sa jeg at jeg vil dele hvordan det oppleves og stå midt i stormen. For meg er bibelhistorien om da Jesus stiller stormen, ett bilde på min situasjon. Jeg er midt i stormen (smertene), men jeg opplever at Han er med meg, og jeg velger å ha blikket mitt festet på Han. 



💚lig hilsen Therese







Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vedtaket

Så, kom vedtaket. Der står det, svart på hvitt: UFØR og UFØRETRYGDET. Min første tanke er "hjelp dette kan ikke stemme!" Og neste tanke er "hvordan og hvorfor endte det slik?" Jeg har gruet meg til akkurat dette øyeblikket i noen måneder nå. Jeg visste jo at det skulle skje, jeg har jo tross alt levert inn søknaden om uføretrygd selv. Men, allikevel er det som at det ikke er virkelig når jeg leser vedtaket. Fra dagen da søknaden ble sendt fra meg har jeg utsatt å bruke tid på å tenke over det. Jeg bestemte meg for at jeg skulle utsette tankene og sorgen til vedtaket faktisk kom i posten.  Så, nå er plutselig vedtaket på uføretrygd her. Svart på hvitt står det skrevet 100 % ufør og 100 % uføretrygdet fra 1. Februar 2020. Altså i dag.  Og, nå som jeg skal ta dette innover meg kjennes det som at jeg har tusen tanker i hodet på en gang.  For jeg er altså 38 år, med flere års utdanning, hadde drømmejobben og alt var bra- helt til det ikke var bra. Helt ti

Om de vanskelige følelsene og tankene

Tør vi å snakke sant om livet? Snakke om både oppturer og nedturer. Dele fra livet når det er vanskelig, såvel som når det er godt.  Tør vi å snakke sant om de litt vanskelige tankene og følelsene?   Livet er både og. Og sånn er det for oss alle. I perioder er livet mest godt og i andre perioder er det mest vanskelig og vondt. Andre ganger er det både og.  De første to årene med kroniske smerter valgte jeg å holde mange av tankene mine for meg selv. Min respons på «hvordan har du det?», var «joda, det går greit». Den gang var det lettest å gi dette svaret. For hvor skulle jeg begynne om jeg skulle prøve å sette ord på hvordan jeg hadde det?  De to første årene med smertene var utfordrende i forhold til at jeg brukte mesteparten energien min på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde et problem, at hodepinen og migrenen kom til å forsvinne, og at jeg for alt i verden skulle klare å være i jobb.  Det endte med et smell, smertene økte og migreneanfallene eskalerte. Jeg ble nødt

Dagene som forsvant

Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden.  En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør.  I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning.  En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg.  Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a