Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2019

Når arbeidslivet er satt på vent.

Først et tilbakeblikk: I 2014 bestemte jeg meg for å ta videreutdanning, som skulle gjøre det mulig å få en jobb i videregående skole, som programfaglærer på helse- og oppvekstfag. Jeg hadde medvind og suste gjennom studiet og rett ut i drømmejobben. Dagene var spennende og det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg hadde "landet" på rett sted. Så, etter tre år snudde alt-  DER var hodepinen og starten på vanskeligere dager, sykemeldinger, 50 % avklaring og nå 100 % avklaring. At arbeidssituasjonen min er satt på vent på grunn av helsen, er vanskelig. Jeg kjenner på ensomhet og føler meg utenfor. Så mye av meg og min identitet er knyttet til arbeidet mitt. For meg er jobben så mye mer enn de pengene jeg tjener. Det er menneskene jeg omgås, det er kompetansen min og ressursene mine som jeg får brukt. Det at noen venter at jeg skal komme på plass om morgenen, at noen venter at jeg skal stille opp, at noen har bruk for meg.  I dag var jeg innom jobben min for en prat. Da ko

En helt vanlig lørdag..

Jeg lengter etter en helt vanlig lørdag. Ikke en ekstraordinær, men en helt vanlig lørdag..  Lørdag slik det var FØR den kroniske hodepinen.  En lørdag der vi startet dagen på familie-svømming, med påfølgende risengrøt(som smakte ekstra godt etter svømmingen).  En lørdag der en handletur på Madla Amfi, eller matbutikken, ikke gjorde at jeg måtte rett hjem på mørkt rom på grunn av smertene. En lørdag der jeg kunne stå opp om  morgenen (eller litt sent på morgenen), og tenke: "Hva har jeg lyst til å gjøre i dag?",  heller enn "Hva er mulig for meg å få til i dag?". En lørdag der jeg kunne velge å gå ut på kino eller restaurantbesøk, eller rydde på loftet eller fikse ute i hagen eller gå en tur, uten å måtte sjekke med smertene først,  ikke måtte veie for og mot, fordeler og ulemper,  eller: "Er det verdt det, om jeg får ekstra vondt etterpå?" Min lørdag ble slik: Våknet Spiste frokost Hvile på mørkt rom Spiste lunsj Hvile Gikk en tur til Ma

De usynlige smertene

Å leve med usynlige smerter er vanskelig (for å si det mildt). Du kan ikke se hvor jeg har vondt når du ser meg. Stort sett ligger smertene gjemt et sted inni meg som ikke er synlig. De ligger bak smilet, bak sminken, bak de fargerike kjolene. Jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på utfordringen med usynlige smerter. Jeg tror at vi er mange som møter denne utfordringen hver dag. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå med en bandasje rundt hodet, den ville vise tydelig hvor jeg har vondt, og det ville være lettere for andre å se det (og muligens lettere for meg å møte andre). Jeg som opplever smertene, føler selv at jeg går med en lapp i pannen der det står "kronisk hodepine", men det er fordi at jeg selv vet hvordan jeg har det. At jeg velger å fortelle åpent om hvordan dagene mine er, handler om å knytte et ansikt til noe som i utgangspunktet er usynlig. Vi tar vel alle på oss "en maske" innimellom når livet oppleves vanskelig? Noen ganger er det kansk

Det var en gang..

Det var en gang en hverdag.. Det var en gang en hverdag som startet kl kvart på åtte på jobb.  Det var en gang kaffe og prat sammen med gode kollegaer på kjøkkenet før dagen startet.  Det var en gang dager i klasserommet sammen med elevene.  Det var en gang lunsjpauser, med gode samtaler og latter sammen med kollegaer.  Det var en gang en biltur hjem fra jobb, innom butikken for å handle til middag og så hjem til familien. Det var en gang den gode følelsen over å ha gjort noe nyttig i løpet av dagen.  Det var en gang kjøring til og fra aktiviteter med jentene, følge til kor og dans.  Det var en gang der fredagene føltes ekstra gode etter en hel uke på jobb.  Det var en gang en hverdag som var så veldig annerledes enn den som jeg står i nå.. Det var en gang da jeg ikke måtte ta hensyn til smerter. Det var en gang da jeg kunne gjøre alt som jeg ønsket å gjøre. Det var en gang... En dag håper jeg å kunne si: det var en gang en kronisk hodepine.. 💚lig hilsen The

Starten

Slik startet det.. Jeg delte dette innlegget på facebook 9. januar 2019.  Hvordan er det mulig å stå i de verste dagene, eller to årene for min del, og allikevel oppleve de beste stundene? Jeg vil dele noen tanker om hvordan jeg opplever det å leve med kroniske smerter. I løpet av de to siste årene har livet vært en berg og dalbane, og jeg liker absolutt ikke å sitte i en slik (bare spør ungene mine)!! I begynnelsen da smertene startet var jeg sikker på at dette skulle gå over. Så, da det nærmet seg ett år med smerter, begynte frustrasjonen å ta over. Spørsmål som: Hvor lenge skal dette stå på? Når vil jeg kunne jobbe fulltid igjen? Hvorfor skjer dette meg? Jeg fortsatte dagene sammen med smertene, og jeg brukte mye energi på å forsøke å overse de, og beholdt masken på så godt jeg kunne i møte med jobb, familie og venner. Etter en stund ble situasjonen vanskeligere og vanskeligere og jeg ble tung til sinns. Jeg isolerte meg fra folk flest, og tilbrakte store deler av dagen p

Hvorfor starter jeg med blogging?

Jeg har et behov for å dele livet slik det er, midt i stormen, på de verste dagene. Jeg vil forsøke å sette ord på hvordan det er for meg når livet settes på vent pga smerter. Jeg deler mest av alt for min egen del, fordi at jeg trenger å være ærlig på livet slik det er nå. Tidligere i livet har det vært lettere å dele noe når en først er kommet gjennom det vanskelige. Men, nå velger jeg å dele, her og nå, og ikke etter at alt er ordnet seg. Mitt håp er at jeg en gang vil se tilbake på disse innleggene og se at det da er flere av de beste dagene, enn de verste. Og kanskje vil andre, som er i lignende situasjon, finne trøst i at de ikke står alene? Min kamp i hverdagen er den kroniske hodepinen og migrenen. Kampen er de daglige og vedvarende smertene som står i veien for alt det som jeg gjerne skulle ha gjort. At arbeidslivet er satt på vent er vanskelig. Men, det som er mest sårt, er den påvirkningen min helsesituasjon har på hverdagslivet og familielivet. Fra å kunne delta på alt