Jeg har et behov for å dele livet slik det er, midt i stormen, på de verste dagene. Jeg vil forsøke å sette ord på hvordan det er for meg når livet settes på vent pga smerter. Jeg deler mest av alt for min egen del, fordi at jeg trenger å være ærlig på livet slik det er nå. Tidligere i livet har det vært lettere å dele noe når en først er kommet gjennom det vanskelige. Men, nå velger jeg å dele, her og nå, og ikke etter at alt er ordnet seg. Mitt håp er at jeg en gang vil se tilbake på disse innleggene og se at det da er flere av de beste dagene, enn de verste. Og kanskje vil andre, som er i lignende situasjon, finne trøst i at de ikke står alene? Min kamp i hverdagen er den kroniske hodepinen og migrenen. Kampen er de daglige og vedvarende smertene som står i veien for alt det som jeg gjerne skulle ha gjort. At arbeidslivet er satt på vent er vanskelig. Men, det som er mest sårt, er den påvirkningen min helsesituasjon har på hverdagslivet og familielivet. Fra å kunne delta på alt
2020 nærmer seg slutten og det er tid for å reflektere over året og se framover mot 2021. Dette året ble et annerledes år for oss alle. Koronaen kom og snudde opp ned på alt. Når jeg nå ser tilbake vil jeg se på det som har vært fint og det som jeg er takknemlig for. Jeg har ventet lenge på å få prøve ut de nyeste migrenemedisinene. Listen over alle medisiner som er prøvd ut er lang. Alle medisiner som måtte prøves ut før jeg fikk prøve botox og ny migrenemedisin ble prøvd ut, så nedtrappet og avsluttet pga ingen effekt (og kun en masse bivirkninger). I januar dette året startet jeg opp med botox-behandling. Botoxen har vist seg å ha en muskelavslappende effekt, men ingen direkte effekt på den daglige hodepinen eller migreneanfallene. I august startet jeg opp med migreneforebyggende medisin, Emgality. Som alltid når jeg starter opp med ny medisin er forhåpningene skyhøye og ønsket om merkbar endring er stor. Nå har jeg satt min månedlige injeksjon i 5 måneder. Jeg har kjent på fru