Jeg har et behov for å dele livet slik det er, midt i stormen, på de verste dagene. Jeg vil forsøke å sette ord på hvordan det er for meg når livet settes på vent pga smerter. Jeg deler mest av alt for min egen del, fordi at jeg trenger å være ærlig på livet slik det er nå. Tidligere i livet har det vært lettere å dele noe når en først er kommet gjennom det vanskelige. Men, nå velger jeg å dele, her og nå, og ikke etter at alt er ordnet seg. Mitt håp er at jeg en gang vil se tilbake på disse innleggene og se at det da er flere av de beste dagene, enn de verste. Og kanskje vil andre, som er i lignende situasjon, finne trøst i at de ikke står alene? Min kamp i hverdagen er den kroniske hodepinen og migrenen. Kampen er de daglige og vedvarende smertene som står i veien for alt det som jeg gjerne skulle ha gjort. At arbeidslivet er satt på vent er vanskelig. Men, det som er mest sårt, er den påvirkningen min helsesituasjon har på hverdagslivet og familielivet. Fra å kunne delta på alt
Jeg har akkurat vært gjennom et helt døgn i sengen på mørkt rom. En dag som bare forsvant og gikk videre uten meg. En dag der jeg våknet med migreneanfall og måtte bli liggende i sengen gjennom hele dagen, ettermiddagen og kvelden. En dag der jeg ikke fikk være sammen med familien, en dag alene i sengen med intense smerter. En dag der smertene er så store og det kjennes som at hodet skal eksplodere. En dag der jeg kjenner på håpløshet og ensomhet. En dag der jeg kjenner på sorgen over at jeg lever slik som jeg gjør. I dag er en ny dag. En dag der de verste smertene er over. Men, en dag der kroppen er utmattet etter gårsdagens påkjenning. En dag der tårene kommer. En dag der jeg kjenner på sorgen over alt det som hodepinen og migrenen tar fra meg. Alle disse dagene som bare forsvinner for meg, men der livet går sin gang for verden utenfor. Alle disse dagene hvor jeg bare må holde ut og håpe på en bedre dag i morgen. Alle disse dagene der jeg kjemper meg gjennom smertene, i mørket, a